I stadige lønnsforhandlinger

Streiken er ikke avblåst, jeg har mer satt mamma på variabel belønning for å si det sånn. Dvs. at jeg streiker noen ganger, og går sånn som jeg pleier andre ganger. Det fører til et litt høyt frustrasjonsnivå hos mamma, og det må selvfølgelig balanseres sånn at det ikke tipper over og vi slutter å trene. Men sånn som det er nå har det mer ført til at kreativiteten rundt mine belønninger har nådd et nytt nivå, og det kan vi like:)

I dag gikk jeg et spor på sånn 200 meter, i ganske krevende terreng og med varierende underlag, og det gikk lett som en plett. Glemte riktignok å si i fra om to av pinnene, men mamma fant dem på egen hånd, så det var sikkert ikke noe problem.

Pappa og hr. Olsen gikk også spor, over bakkar og berg. Det er sånn det lett blir når man skal gå spor i ukjent terreng, vet ikke helt hva som dukker opp (mamma går alltid i ukjent terreng og vet aldri hva som dukker opp, også her hjemme, men det er en litt annen sak). Men han bror min har blitt så veldig flink altså:) Han drar avgårde i godt tempo, og er veldig sporsikker i de sporene han har gått nå. Så her må det nok litt videre planlegging til, sånn at det blir litt strukturert og en jevn progresjon. Han skal visst lære om disse pinnene han. Da kanskje han kan plukke dem, så slipper jeg mer mas om det?

Men tilbake til min og mammas sportrening, legger ved et bilde fra tidligere tider, synes nemlig det illustrerer vår trening ganske bra. Jeg har jo en nese midt foran og derfor er det jeg som sporer, mammas eneste oppgave er å henge på i den tråden bak. Kan det være for mye forlangt at hun følger meg da?