Ute i Fredrikstadskævven igjen

Vi har vært på brukstrening igjen. Tidlig opp om morran kan du si.

Men når det er sagt kan vi ikke få sagt nok hvor fornøyde vi er med å ha finni vårs en gruppe å trene med. Det betyr at vi kommer oss opp om morran, og tidlig nok til at mamma får nok kaffe før vi drar, og stolsekk (viktigste utstyret) og annet blir pakket og klart.

I dag var det spor på oss begge. Jeg fikk et jordespor - det har jeg ikke gått før - men mamma og jeg tenker som Pippi - "det har jeg aldri prøvd før, det klarer jeg sikkert". Så mitt spor starter i skogen, og går så ut på jordet og er i hovedsak der. Tre pinner lagt ut. Mens vi venter på at sporet får ligge litt blir det til at to huskyer og to fuglehundtyper roter rundt i starten av sporet mitt inni skævven, og tre hester må også gå akkurat der hvor sporet mitt er utpå jordet. Men mamma sier ikke noe til meg om det, så jeg veit ikke at det kan regnes som forstyrrelse. Derfor bryr jeg meg heller ikke om det. Vi traver i vei, jeg plukker første pinnen. Men da - bortsett fra hester og fuglehunder og sånn - så er det ei som LEKER med hunden sin på andre sida av jordet - se DÉT hadde ikke mamma planlagt - og det måtte jeg faktisk følge litt med på. Litt mer spennende med noen som leker da! Så jeg glemte hele sporgreiene jeg. Men så blei vi bare stående ute på jordet der en stund, for mamma kunne jo ikke klare å finne tilbake til bilen av seg sjæl heller, så da måtte jeg vel bare spore ut da. Og plukka siste pinnen. Av tre utlagte pinner så må det vel gå an å forvente at mamma i det minste plukker én av dem? Men nei da, så det blei jo regna som rent tap.

Det mamma trekker ut av det (bortsett fra den uendelige diskusjonen om hvem som skal plukke pinner) - så er det at vi kanskje litt oftere bør støte på folk i sporet. Eller rundt sporet da. Helt ok for meg, blei bare litt overraska liksom, over at noen bare lekte og tulla mens jeg dreiv med seriøs shit liksom. Men sånn er det vel bare. Kommer tilbake og forteller om hvordan det funker med å møte folk i sporet.

Så, Svensken da... (jag er inta sjuk, jag er bara svensk liksom) - han fikk også et spor. Og - det det går med liv og lyst. Eller livet som innsats. Men denne gangen hadde mamma husket hansker - dermed gikk det helt fint an å holde godt i lina - og dermed ble det faktisk mamma som bestemte tempo (du kan jo prøve å henge mamma i en tråd bak og se om det ikke kanskje slakker litt på tempoet til hvem det skulle være). Men altså -Svensken sporer som bare Svensken kan - dvs det går fort, med et vanvittig sporsug, men jammen finner han sporet hele tiden selvom det noen ganger kan virke som om han er på bærtur, bokstavlig talt. Så sporet skal nok bli veldig bra, bare han husker at han faktisk må ha med seg noen, at det ikke er frisporing han driver med.

Men - gjenstander i sporet... Tja... først lå det en død bichon frisé - den fant han så absolutt og det var stas... men litt senere i sporet lå Otto Neshorn - og neshornet kunne faktisk bare få lov til å ligge og dø i skogen, helt alene. Ikke noe Otto brydde seg om i allefall. Så til uka som kommer så blir Ottos trening som følger (bortsett fra litt empatitrening sånn at ingen neshorn eller andre skal ligge og dø i skogen): PLAN A: hjernevasking på at det å finne gjenstander er det morsomste i hele verden. Oversatt: det å finne og plukke opp gjenstander fører til superbelønning.

Lykke til sier jeg.

Vi jobba også med feltsøk. Sånn gjør jeg det:

Svensken løp ut i god fart, der lå den en kalkun. Ikke hans kalkun. Så den kunne bare ligge. Dette fører oss også tilbake til plan A.

Nå får ikke vi med oss hver lørdag, i allefall ikke nå før jul, og det er sikkert like greit, for det er mye som kan skje med overdose av brukstrening:

Så det er viktig å balansere alt tenker jeg.