Riesenläger 2012

Riesenläger 2012 er allerede over. Vi gleder oss hele året, så kommer endelig uke 29 - og plutselig er det over, egentlig uten av vi henger med. Jeg har gleda meg masse, og fant også ut da vi kom fram at Svensken fikk plass på beibigruppa, så da kunne pappa og jeg konsentrere oss om litt sånn seriøs jobbing i skogen. Mens Svensken og mora mi sulla rundt på gresset og hadde vel i grunn ikke så tøffe dager. Når jeg var bortom fant jeg dem sånn:

Men! Altså - må nesten ta det med en gang. Siden Svensken er fra Sverige og oppdrettern og vennene hennes også er fra Sverige er det noen svensker som har lest bloggen min. Og de trodde da at jeg var en gutt! Fordi det står BARTE-Marte.  Veldig veldig spesielt synes jeg egentlig. Jeg googla "svensk gutt" og fikk av bilde av denne:

Kan ikke helt se at vi ligner. Ikke har han bart. Ikke har han øyenbryn. Han er i tillegg blond. Men de detaljene er kanskje ikke så lette å få med seg når man er svensk. Jeg har i tillegg roooosa halsbånd med prinsessemerker på, foruten at jeg altså heter Marte, men det er kanskje sånn at det svenske gutter bruker aller mest er roosa med prinsesseeffekter og heter Marte de og? Det er kult det altså. Bare at sånn i utgangspunktet tenker jeg at det er en typisk jentegreie. Men jeg bor jo ikke i Sverige, så mye jeg ikke veit. 

Veldig mange, eller nesten alle faktisk, av de bildene vi fikk tatt denna uka er av Svensken. Og vennene hans. Sånn kan det gå. Men han var der borte for første gang (etter han var født og flytta til oss da) og det var sikkert stort for han. Han fikk altså (heldigvis) plass på beibigruppa. Mamma og han var strålende fornøyd, og de har lekt og trent og sosialisert en hel masse:

Detta er Yra, søstera til Otto, som også reiser tilbake til Sverige for å leke

Og detta er Annica - oppdrettern til Otto - og Stina - som er søstera

Instruktørene på valpegruppa - Eva og Helen - hørte at mamma var kjempefornøyd med valpegruppa og instruktører.

Men heldigvis - MINE oppdrettere kom også. Sånn at jeg også teller fremdeles. Jeg er jo også veteran i forhold til Svensken å regne, og selvom han er svensk i Sverige er det fremdeles jeg som vet best og bestemmer alt.

Så - plutselig var vi det norsk laget i landskampen som arrangeres hvert år (Sverige, Norge, Finland og Danmark). Sverige vinner hvert år på meget uklare regler. For Norge i år stilte altså jeg, paps, mams og hadde med Svein som lagleder. Jeg er jo alltid klar for litt action, så det passa meg helt ypperlig. Første del av konkurransen var noe agilitygreier, slålom og gjennom tunnel og over og under hinder. Mamma var litt bekymra for at det var hun som skulle over og under og gjennom, og pappa mente at da måtte hun i tilfelle muligens skjæres ut av tunnelen, men det var jeg som skulle over og under og gjennom og jeg trenger da så visst ikke skjæres ut. Vi og Finland gikk til finalen etter denna omgangen, mye fordi jeg "poppat som et popcorn" fram og tilbake over hinderet og pappa (det tok så lang tid da pappa skulle under). Men bare for å gjøre det helt klart - i år vant Norge (på meget uklare regler).

Del 2 av landskampen var budføring. Kult! Og lett som en plett! Jeg var superklar og starta ut med friskt mot. Men vet du! HELE banen var full av PØLSER! Hvem kan løpe fra det liksom! Og ikke bare det: det var pølser, det var folk, og det var folk med pølser! Jeg lurte et lite øyeblikk på om jeg hadde kommet til himmelen selvom jeg ikke følte meg særlig død, men paradis var det i allefall. Pappa sto jo på andre siden av banen og ventet, men han hadde jeg vært sammen med hele dagen, så noen pølser på veien var helt riktig. Noen pølsepakker er vel kanskje mer riktig å si. Har ingen bilder fra landskampen, men jeg har fått meg en kompis som heter Magne, og han har tegna det hele, dødskult! For det blei liksom en bråstopp på meg når jeg oppdaga pølsene:

Det her er meg og Magne - en kompis fra Lillesand

Her er Magne og jeg fra litt tidligere i år, da vi besøkte dem i Lillesand. Helt typisk måtte beibiene være med, men han og jeg bada masse og svømte rundt og bare kjente på livet liksom. Beibiene gikk heldigvis på land. Og Magne og jeg har bada i Sverige og. 

Bada i Sverige har Svensken fått gjort og - og nå kan han faktisk svømme. Så han kan få bli med på svømmeturer på fjellet i sommer. Her driver han og herjer rundt med Yra - søstera hans:

Så har det blitt siste kvelden - igjen. Det går så sinnsykt fort. Vi kommer på lørdag,  og tror vi har evigheter av tid, og plutselig er det lørdag igjen. Og vi har tatt ned forteltet og så er det bare en natt til og så er det hele helt slutt. 

Familiebilde - av de som er igjen søndag. Og det er Helen og Zookie, mams og Otto, og Kirsti og Yra.

Otto, Yra og Zookie

Og så var uka over. Jeg har kosa meg, folka har kosa seg, Otto har kosa seg. Uka starta med utstilling, og av 12 påmeldte valper var 9 fra gladiatorkullet til Otto. Otto ble tilslutt 4BHK valp, med hp. Alle valpene fikk veldig god kritikk fra en kjempetrivelig dommer. Og vi har i løpet av uka blitt kjent med en del nye folk. Hilde og Elsa som også er fra Schnau-Sør har også vært med i år, og det var kjempetrivelig, håper det ga lyst til gjentagelse. Jan og Olaug, som vi alltid reiser sammen med, måtte reise igjen på mandag. Fordi at livet lever og det blir ikke alltid som man tenker. Og et dødsfall i familien er faktisk viktigere enn et riesenläger, det skjønner til og med jeg. Så med det takker jeg for detta året, og har begynt nedtelling til Riesenläger 2013.