Magnus min

Det gikk ikke så bra. Det gikk ikke bra i det hele tatt egentlig. For Magnus ble ikke frisk. Han ble sykere. Mamma telte puls til 130 igjen og turte ikke vente til ettermiddagen med å reise til veterinær, så de dro på formiddagen. Og Magnus ble lagt inn igjen. Mamma sitter på jobb utover kvelden og venter på telefon. Når den kom ble alt bare galt. For Magnus var sykere nå enn han var første gang han var hos veterinær, prøvene viste at han overhodet ikke svarte på behandling. Og det var ikke noe mer å gjøre med det, ikke noen nye prøver å ta, ikke noen flere medisiner å prøve ut. Så mamma, pappa og Toya er sammen med han den aller siste tiden hans, og han får sovne inn på fanget til mamma. Og det er så trist her hjemme. Det gråtes og gråtes og gråtes, og det tar aldri slutt.

Magnus og mamma hadde et veldig tett og nært forhold. Det var kjærlighet ved første blikk. Vi var på kenneltreff hos oppdretterne mine, og på kvelden når alle de andre hundene er inne har Jan med seg en riesengutt. Mamma spør hvem det er, og får vite at det er Olsen - altså bror min, som hadde kommet tilbake til dem. Og Olsen kommer til mamma og spiser et griseøre der - og fra da var han vår - det var en gjensidig følelse av å høre sammen. Vi andre fikk bare greie på det litt seinere. Han ble med oss hjem, og han var om jeg skal være ærlig - ganske slitsom. Maste noe innmari på meg. Så han og mamma sov på arbeidsrommet i to uker. Haha, da han kom til oss trodde han at det ikke var lov til å sove i senger eller sofaer, men det fikk vi lært han at var helt lov. Han fikk navnet Magnus her, fordi da folka mine sa Olsen til han løftet han ikke på et eneste øyebryn, så de sa det nok feil. Derfor ble det Magnus. Olsen het han jo allerede, så dermed Magnus Olsen. Det var vel kanskje ikke så lett å være riesengutt på to år og flytte for andre gang på kort tid, men det gikk seg veldig fint til, og til slutt kan ingen huske og tro noe annet enn at han alltid har vært her.

Og han var liksom Supermann han. Så sterk, så snill, så tøff og barsk en bror skal være. Og min aller beste venn. Det var ingen her som kunne tro at han ikke skulle bli frisk igjen, vi måtte bare gi det litt tid, og så skulle alt bli som før. Ingen kunne vel tro noe annet.

Sov godt kjære Magnus, Vi savner deg sånn alle sammen her, det gjør så fryktelig vondt, og det er ikke til å skjønne at du ikke skal være her og tulle og fjase og kose og gjøre ugang med meg mer. Du er den aller beste broren og den aller beste riesenfyren noen kunne ha. Magnus-bambus-min.