Luremus?

Det blir snakket om her hjemme at jeg kanskje er ei luremus. At jeg har spekulert i andres godtroenhet og serviceinnstilling. Men ikke skjønner jeg. Det er vel fritt fram for alle å gjøre det man vil? Når man vil? Og dessuten - jeg sier som en kompis - noen hunder har en leder, andre har en stab... Jeg har en stab. Som ordner opp. Som stiller på trening. Som leser de riktige hundebøkene. Som bruker alt sitt overskudd på meg (må dessverre dele noe av innsatsen). Som løfter meg opp og fram. Evt. bærer meg ned. Jeg har siden jeg flytta inn her ikke sett noen grunn til at jeg skal gå ned trappa selv, så lenge det er mulig at noen kan bære meg. Dessuten har det vært veldig greit å kunne skylde på Lone når godteri på bordet nede har blitt spist opp av noen.... Så jeg har ofte tilbrakt deler av kvelden som dette:

Stirrer lengselsfullt ned, med store våte hundeøyne... tar ikke lang tid før noen kommer og henter meg da... men det betyr ikke at jeg ikke kan!!! Så her om dagen røpet jeg meg litt, og var plutselig nede sammen med resten. Alle trodde noen andre hadde båret meg ned, men ingen hadde det. Så da var jeg røpa, og nå løper jeg opp og ned som jeg alltid har gjort når ingen har sett det. Men luremus? Det synes jeg er å overdrive.


Over til helt annet - dette er hva Toyas konfirmasjonspenger (og litt til) gikk til. Sidevogn til meg kommer nok snart.


Også mamma da - herreli - sier det er 114 dager igjen til Riesenlägret, gleder seg visst veldig til det. Håper hun skal se normal ut når vi er der. Jeg kommer til å ha nok å tenke på fordi Grobianbror skal være med, håper ikke det blir for pinlig, så veldig ok om mamma kan holde seg litt i bakgrunn og oppføre seg.


God hælj a folkens!