Det står til liv:)
Det er liv i oss fremdeles, selvom jeg ikke har fått skrevet her på en stund. Men vi holder da på:) Bror min går rundt og minner meg til stadighet på at han er av championkvalitet, og lurer på hva jeg har å skilte med. Jeg er av championkvalitet jeg og. Det sier mamma. Og det er det som gjelder.
Forrige hælj var mamma og Lone på agilitykurs med Petter Nordlien. Det var visst veldig moro, og Den Lille er visst litt av ei supermus hun også. Full fart hele tida. På sine bittesmå kortkorte ben. Mens mamma stakkar sliter litt mer med å henge med, hun har jo ikke fullt så kortkorte ben akkurat...
Her avtaler de at Lone ikke skal løpe før hun får beskjed om det, det funka visst bra.
Men så... er jo søt da:)
Mamma har trodd at det egentlig bare var å stå i midten og veie litt med armene i alle retninger, og så ville resten ordne seg av seg selv. Evt. gå litt nærmere noen hinder for å peke litt tydelig. Men det skulle visst litt mer til.
De hadde det etter hva jeg skjønner veldig moro, og det blir flere treninger på dem. Hvilket ambisjonsnivå de skal legge seg på er ikke ferdig avklart ennå.
Ellers blir det jo trening, men vi har liksom stoppet opp litt. Det er mamma som må ta skylda for det. Hun har en plan for hvilke øvelser vi skal jobbe med, og hvor vi skal, men det mangler å bryte det mer ned i detaljer, og så ha en plan for hvordan vi skal øke kriteriene etterhvert. Det er jo meninga med treninga at vi skal bli litt bedre for hver gang, men akkurat nå har vi blitt litt stående. Må noen nye grublerier til.
Inntil da koser jeg meg ute og er vakrest i verden:)
Forrige hælj var mamma og Lone på agilitykurs med Petter Nordlien. Det var visst veldig moro, og Den Lille er visst litt av ei supermus hun også. Full fart hele tida. På sine bittesmå kortkorte ben. Mens mamma stakkar sliter litt mer med å henge med, hun har jo ikke fullt så kortkorte ben akkurat...
Her avtaler de at Lone ikke skal løpe før hun får beskjed om det, det funka visst bra.
Men så... er jo søt da:)
Her går det nesten galt ser du. Lone løper rett mot hinderet, og det er jo vell og bra, det er jo hun som skal hoppe. Men mamma løper rett mot hinderet hun og, vet ikke om det er så lurt...
Mamma har trodd at det egentlig bare var å stå i midten og veie litt med armene i alle retninger, og så ville resten ordne seg av seg selv. Evt. gå litt nærmere noen hinder for å peke litt tydelig. Men det skulle visst litt mer til.
De hadde det etter hva jeg skjønner veldig moro, og det blir flere treninger på dem. Hvilket ambisjonsnivå de skal legge seg på er ikke ferdig avklart ennå.
Ellers blir det jo trening, men vi har liksom stoppet opp litt. Det er mamma som må ta skylda for det. Hun har en plan for hvilke øvelser vi skal jobbe med, og hvor vi skal, men det mangler å bryte det mer ned i detaljer, og så ha en plan for hvordan vi skal øke kriteriene etterhvert. Det er jo meninga med treninga at vi skal bli litt bedre for hver gang, men akkurat nå har vi blitt litt stående. Må noen nye grublerier til.
Inntil da koser jeg meg ute og er vakrest i verden:)
Har fått en ny kompis - lille Ask fra Black Emac:) Han bor i Askim, og han har vi vært sammen med noen ganger nå - kjempekjekt. Han er en ganske oppfinnsom fyr med masse energi - det kan jeg like:)
Også bror min da. Poserer villig som du ser.
Jeg synes han ser hakket mer intelligent ut med tunga inne i munn, men det sier jeg ikke til han.
Så vi holder på. Magnus og mammas trening på å møte alle mennesker på en behøvla måte begynner å gi resultater, men det må jeg skrive mer om seinere. Nå er det sportsgreine ferdig på tv, så da blir det kveldstur på oss. Det er pappas jobb.
Kommentarer